Åpne bibelteksten til Sakarja på bibelen.no.
Personlig bakgrunn
Navn: Sakarja betyr «Herren husker»
Hjemby: Jerusalem, etter fangenskapet i Babylon
Familie: Døde sannsynigvis i fangeskap, siden Sakarja ble ført til Jerusalem av Iddo
Stilling: Både profet og prest
Samtidige: Haggai
Død: Trolig myrdet (Mat 23,35)
Historisk bakgrunn
Sakarja var en yngre samtidig med Haggai og hadde derfor den samme historiske bakgrunnen. Han er mest sannsynlig den «unge mannen» som det er henvist til i 2,4. Akkurat som Haggai tidfester han nøye de fleste av sine budskap. Vi kan derfor se at han begynner sin profetiske tjeneste mellom det andre og det tredje budskapet til Haggai. Kapittel 9-14 er udaterte, men vitnesbyrdene i disse kapitlene gir hint om at de er skrevet mye senere enn resten av boken. Dette er ikke overraskende siden Sakarjas tjeneste strakte seg over en periode på over 50 år.
Oversikt over Sakarja
Dette er den lengste boken av de små profetene. Nest etter Jesaja er det den boken som inneholder flest messianske henvisninger. De første åtte kapitlene er apokalyptiske i sjanger.
Som Haggai, anmodet Sakarja folket som hadde vendt tilbake fra fangenskapet, om å fullføre gjenoppbyggingen av tempelet i Jerusalem. Men han hadde et større perspektiv, siden han satte bygningsarbeidet inn i en sammenheng med en større gjenreisning som ville finne sted mange århundrer senere, når Messias kom. Sakarja tilskyndet folket på den tiden til å huske på at de var en viktig del i prosessen for å legge grunnlaget for at dette skulle komme.
Her er et viktig budskap for Guds folk i alle generasjoner: Måten vi forvalter ansvaret vi har fått fra Gud idag, har dirkte sammenheng med den endelige fullførelsen av Guds evige hensikt.
Sakarja bruker frasen «For så sier Herren, Allhærs Gud» (eller tilsvarende) over 90 ganger. Dette er en sterk hentydning til den guddommlige inspirasjonen bak hans budskap.
Boken kan grovt deles inn i tre deler på følgende måte:
| Sakarja | |||
|---|---|---|---|
| A | 1,1-6,15 | Åtte syner | Før tempelet er gjenreist |
| B | 7,1-8,23 | Fire budskap | |
| C | 9,1-14,21 | To lignelser | Etter fullførelsen av tempelet |
Åtte syner (Kapittel 1-6)
Etter at profeten til å begynne med har gitt et kall om omvendelse (1,1-6), gir han en grundig beskrivelse av de åtte synene han fikk en natt: fem syner med trøst etterfulgt av tre med dom. Den tolkende engelen forklarer noe, men ikke alt, av symbolismen.
- Rytteren mellom myrtetrærne (1,7-17). I kontrast til freden og stabiliteten mellom nasjonene, var Guds folk få og hadde store problemer. Men «Herren skal igjen ha medynk med Sion og velge ut Jerusalem» (vers 17)
- Fire horn og fire smeder (2,1-4). Hornene symboliserer de aggressive nasjonene som skapte problemer for Guds folk. Men Gud lover å tilintetgjøre dem
- Mannen med målesnoren (2,5-17). Jerusalem ville vokse utover sine daværende grenser til å bli en by «uten murer» (vers 8). Gud selv ville være dens forsvar når «gjerdet som skilte, fiendskapet» (Ef.2,14-16), skulle bli revet ned i Kristus, og Guds folk ville omfatte mennesker av alle folkeslag, både jøder og hedninger (vers 15)
- Rene klær for øverstepresten (kap.3). Gud irettesetter Satan, anklageren, og gir Josva, øverstepresten, rene klær. Han og hans embetsbrødre er «varselsmenn» (vers 8) som forutsa tiden da Jesus, «min tjener Spire», skulle komme og «på en eneste dag» (vers 9) sone for all synd. Da skulle alt Guds folk bli prester
- Lysestaken av gull og de to oliventrærne (kap.4). Presten (Josva) og stattholderen (Serubabel) tjente Guds folk i Den Hellige Ånds styrke, symbolisert ved oljen fra oliventrærne (vers 3 og 6). Serubabel skulle se gjenoppbyggingen av tempelet fullført (vers 9). Synet ser likevel forbi dette, fram mot en tid da alt Guds folk skulle være Serubabel’er og Josva’er: «et kongelig presteskap» (l.Pet.2,9), og det levende tempelet skulle bli fullført
- Den flygende bokrullen (5,1-4). Guds ord skulle gå ut, bringe dom over alle som var urettferdige, spesielt over tyver og mennesker som sverger falskt. Gud ville ha et rent folk
- Kvinnen i efa-målet (5,5-11). Ondskap skulle bli fjernet og ikke lenger være mellom Guds folk. Det skulle bli kastet dit det hører hjemme: I Babylon (vers 11), som i Bibelen er et symbolsk bilde på det som står i motsetning til Gud (f.eks. Åp.17,5; 18,2)
- De fire vognene (6,1-8). Dette synet ligner det første. Hestene og vognene er redskaper for Guds dom, som går over hele jorden for å tilintetgjøre fiendene til Guds folk
Denne delen avslutter med kroningen av Josva, øverstepresten (6,9-15), som på denne måten forener rollene til presten og kongen (vers 13). Han er «Spiren» (vers 12), og symboliserer Kristus, som skulle forene disse melkisediske rollene i sitt universelle styre.
Fire budskap (Kapittel 7-8)
Nesten to år etter at profeten hadde hatt synene, kom respresentanter for folket til Sakarja med en forespørsel om hvordan man skulle holde faste (7,1-3). Dette spørsmålet om faste var knyttet til ødeleggelsen av Jerusalem og bortførelsen til Babylon. Burde folket fortsette å faste på disse måtene, nå når de hadde kommet tilbake fra fangenskapet i Babylon? Dette spørsmålet tilskyndet fire budskap fra Herren, hver av disse begynner med «Så sier Herren, Allhærs Gud…»
- Første budskap (7,4-7). En irettesettelse for tomt rituale; faste uten at det var et helhjertet engasjement.
- Andre budskap (7,8-14). En påminner om ulydighet hos tidligere generasjoner og straffen de hadde lidd som en konsekvens av deres ulydighet.
- Tredje budskap (8,1-17). Gud hadde «satt seg fore å gjøre vel mot Jerusalem og Juda-ætten» (vers 15). For å at de skal være sikre på å få denne velsignelsen, måtte folket leve i sannhet på grunn av rettferdighet (vers 16).
- Fjerde budskap (8,18-23). Velsignet av Gud skulle folket bli en magnet som tiltrakk mennesker fra mange nasjoner (vers 23). Dette fant sin oppfyllelse i det som skjedde på Pinsedag og den påfølgende innlemmelsen av de hedningekristne som en del av Guds folk.
To domsord (Kapittel 9-14)
Disse kapitlene ble skrevet mange år senere enn de foregående kapitlene. Der er to deler, hver med overskriften: «Et domsord».
- Det første domsord (kapittel 9-11). Den greske erobringen under Aleksander den store er profetert om i 9,1-8. I kontrast til den stolte lederen, skulle Messias komme til Jerusalem «ydmyk… og rir på et esel» (9,9). Dette ble oppfylt i Matteus 21,5. Det makkabeiske opprøret der jødene stod imot det greske styret i den mellomtestamentlige perioden blir beskrevet i 9,11-17. Resten av denne delen gir oss en beskrivelse av tiden da Guds folk ble undertrykket av grekerne, og senere av romerne. Folket hadde lidd under dårlige hyrder (ledere), men skulle komme til å være tåpelige nok til å fornekte til og med Messias, Guds hyrde, som Judas ville silge for tretti sølvstykker (11,13).
- Det andre domsord (kapittel 12-14 ). Denne delen ser ut til å forene aspekter ved den evangeliske perioden mellom Kristi første og andre komme, med aspekter ved hans faktiske tilbakevending. «Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret» (12,10), for eksempel, er tolket som Kristi korsfestelse i Joh.19, 36-37, mens Åpenbaringsboken 1,7 ser ut til å referere til det i sammenheng med hans siste komme.
Boken avslutter med et nydelig bilde av Kristi universelle styre (14,9), som ikke lenger begrenser hellighet til å være et tempelrituale, men noe som berører alle deler av hverdagslivet (14,20- 21).
